Det medfødte immunforsvaret

Immunsystemet deles gjerne inn i to hoveddeler, det medfødte og det adaptive (ervervede) immunforsvaret. Det medfødte immunforsvaret består av et bredt spekter av celler og proteiner som alltid er til stede både i vev og blod og som konstant forsøker å beskytte kroppen mot invasjon av mikrober for å unngå infeksjon.

Det medfødte immunforsvaret reagerer også på ulike påvirkninger som såkalt cellulært stress, skade på vev og tap av homeostase, enten det er en infeksjon til stede eller ikke. Det medfødte immunforsvaret gir et førstelinjeforsvar mot infeksjon før den adaptive eller ervervede immunresponsen utvikler seg og fungerer via hvite blodlegemer, mest i form av granulocytter og monocytter.

Det medfødte immunforsvarets oppgaver inkluderer det å: Opprettholde det fysiske og kjemiske forsvaret ved epitelbarrierer og produsere en første respons mot sykdomsfremkallende organismer (patogener), som bakterier og virus for å forhindre, begrense eller eliminere infeksjon. Dessuten eliminere skadede celler og stimulering av vev. Og ikke minst; stimulere til iverksetting av den adaptive (eller ervervede) immunresponsen.  

Referanse:
Abbas A, Lichtman AH, and Pillai S. Cellular and Molecular Immunology E-book. 9th ed. Elsevier; Philadelphia, PA, USA, 2017.

Det adaptive immunforsvaret

Det adaptive, eller ervervede immunforsvaret er immunsystemets andre del. Det er ansvarlig for den senere og mer spesifikke immunresponsen mot patogener som bakterier og virus, og for oppbygging av immunologisk hukommelse. Det tar fra dager til uker å utvikle den adaptive immunresponsen.
De viktigste komponentene i det adaptive immunsystemet er T- og B-lymfocytter (også kalt T- og B-celler).
Ved hjelp av reseptorer mot et gitt antigen vil disse cellene identifisere om det er fremmede patogener til stede, eller om kroppens egne celler endrer seg (som f.eks. tumorceller).
Blir et antigen eksponert for ny påvirkning av et patogen det har vært utsatt for tidligere, vil hukommelsesceller som er spesifikke for akkurat dette antigenet sørge for en raskere og mer effektiv respons enn i første omgang.
 

Referanse:
Kumar V, Abbas AK, and Aster JC. Robbins and Cotran Pathologic Basis of Disease. 9th ed. Elsevier Saunders; Philadelphia, PA, USA, 2015.

Autoimmun eller autoinflammatorisk sykdom?

Autoimmune og autoinflammatoriske sykdommer klassifiseres på bakgrunn av patogenesen- altså hvordan sykdommen oppstår.

Autoimmune sykdommer karakteriseres av at T-cellene (T-lymfocyttene) i det ervervede immunforsvaret ikke funger som de skal. Denne feilen gjør at kroppens immunsystem går til angrep på egen kropp- som den jo egentlig skal beskytte.
Anti-cytokin behandling slik som for eksempel tumor-nekrose faktor alfa (TNF-α) hemmere brukes i stor grad for å behandle autoimmune sykdommer.

Autoinflammatoriske sykdommer kjennetegnes ved en overproduksjon av cytokinet interleukin 1 som er ett at de viktigste cytokinene ved inflammasjonsprosesser.
Det finnes to typer IL-1, nemlig IL-1 α og IL-1 β - men disse omtales vanligvis ved fellesbetegnelsen IL-1.
Autoinflammatoriske sykdommer skiller seg fra de autoimmune ved at det er liten eller ingen aktivering av det adaptive immunforsvaret men derimot fra det medfødte,

Kineret hemmer bindingen av både IL-1α og IL-1β, og brukes til behandling av autoinflammatoriske sykdommer.

Referanse:
Dinarello C, van der Meerb J. Treating inflammation by blocking interleukin-1 in humans.Semin Immunol. 2013 December 15; 25(6): 469–484.

Autoimmune vs autoinflammatoriske sykdommer

Autoimmune sykdommer er, som beskrevet ovenfor, sykdommer der celler i det adaptive immunsystemet, slik som T- og B-celler, ved en feil setter i gang en immunrespons mot kroppens egne celler eller vev.
Autoinflammatoriske sykdommer er forskjellige fra autoimmune sykdommer ved at det er lite eller ingen aktivering av immuncellene fra det adaptive forsvaret men derimot fra det medfødte forsvaret.
Autoinflammatoriske sykdommer er tilstander som ofte er arvelige og som er preget av tilbakevendende episoder med alvorlige inflammasjon og feber- ofte på grunn av mutasjoner i det medfødte immunsystemet.
Imidlertid er det slik at flere sykdommer har kjennetegn på både autoimmune og autoinflammatoriske sykdommer. Figuren illustrerer et kontinuum av sykdomsklassifisering- fra sykdommer som i stor grad er preget av autoimmune komponenter til de som i stor grad er autoinflammatoriske.  

Referanse:
Haynes BF, Soderberg KA, Fauci AS. Chapter 327e: Introduction to the immune system. In: Kasper DL, Fauci AS,Hauser SL, et al, eds. Harrison's Principles of Internal Medicine. 19th ed. New York, NY: McGraw-Hill Education; 2015.
Figur: Adaptert fra McGonagle D, McDermott MF. PLoS Med. 2006;3(8):e297

Autoinflammatoriske sykdommer

Er forårsaket av en unormal aktivering av det medfødte immunsystemet. Årsaken er overdreven produksjon av cytokiner (signalstoffer) som driver inflammasjonsprosessen. Det viktigste cytokinet i denne sammenhengen er interleukin-1 (IL-1).

IL-1 er et kraftig pro-inflammatorisk cytokin, og siden IL-1-reseptoren finnes på mange forskjellige celletyper, er effekten av IL-1 store og varierte i hele kroppen, og IL-1 er derfor involvert i mange aspekter av inflammasjon. Som et resultat er IL-1 viktig både i kampen mot infeksjoner men bidrar også til forskjellige inflammatoriske sykdommer. De autoinflammatoriske sykdommene er vanligvis sjeldne og ofte invalidiserende som følge av den ukontrollerte aktiveringen av immunforsvaret og den påfølgende responsen.

Vanligvis påvirkes flere organer og systemer i kroppen av denne inflammasjonen, og det kliniske bildet og symptomene er ofte variable og kan være kompliserte å diagnostisere.

Arvelighet
Man ser ofte en stor grad av arvelighet i disse tilstandene, ofte finner man pårørende i både nær og fjern familie som har lignende symptomer. Vanligvis debuterer sykdommen i barnealder, men ikke rent sjelden kan den også debutere (eller bli diagnostisert) i voksen alder.

Symptomer
I tillegg til gjentagende feberepisoder uten tegn til infeksjon er de vanligste symptomene: leddsmerter, muskelsmerter, magesmerter, påvirkning av kroppens slimhinner tretthet (fatigue) og ubehag. Forhøyede laboratorieverdider som ferritin, CRP og senkning (SR) er også klassiske tegn.
 

Er autoinflammatoriske sykdommer vanlige?

Alle de autoinflammatoriske sykdommene defineres som sjeldne sykdommer. Fra 2019 defineres sjeldne sykdommer i EU og Norge som en sykdom som rammer færre enn 1 pr 2.000 personer.

Referanser:
Ciccarelli F, De Martinis M, and Ginaldi L. An update on autoinflammatory diseases. Curr Med Chem 2014;21 (3): 261–269. Cush J. Autoinflammatory Syndromes. Dermatol Clin 31 (2013) 471–480. Ter Haar NM,Eijkelboom C, Cantarini L,et al. Clinical characteristics and genetic analyses of 187patients with undefined autoinflammatory diseases. Ann Rheum Dis 2019;78: 1405–1411. Dinarello, C., Simon, A. & van der Meer, J. Treating inflammation by blocking interleukin-1 in a broad spectrum of diseases. Nat Rev Drug Discov 11, 633–652 (2012). https://doi.org/10.1038/nrd3800  Det Norske Helse- og Omsorgs-departementet